Life in general

Nok en dag. Fri fra skolen i dag, til en forandring. Dog er det rart hvor avhengig man etter hvert blir av rutiner. Endte med å regne matte og stirre på klokka, i håp om at den skulle bli to og jeg kunne møte forloveden min. Ja, du leste riktig, jenta som i juletider var min kjæreste er nå min forlovede. Jeg knøvla meg ned på kne på hotellrommet i York, den 25. februar 2010. Og ja fikk jeg. Hun fikk velge ring selv senere på dagen. Bare i tilfelle liksom.

Mitt liv er for tiden et sammensurium av å tilbringe tid med forloveden, forsøke å lære mest mulig på skolen, kjempe en innbitt kamp med meg selv om å ikke kjøpe mat i kantinen (dyrt!), forsørge sultne siddiser med pålegg i helgene og tenke “nå burde jeg trene”, for så å tenke “men det er så langt å gå”. Ikke noe stress. Livet er helt fantastisk. Og det mener jeg med det største alvor. Jeg kunne ikke hatt det bedre på noen måter, og livet blir bedre for hver dag som går.

Vi gleder oss uhorvelig mye til 1. august. Da mottar vi svar på om vi har fått tildelt studentleiligheter (i Stavanger), ettersom vi skal studere ved UiS. Kan forstå at folk ser skjevt på oss når vi sier vi er forlovet, da vi bor hver for oss og begge er und er 20. Men det driter jo vi i! Kjærlighet ble ikke skapt for å ventes på, den ble til for å nytes i fulle drag, og det akter vi å gjøre. Jeg har ingen behov for å se meg tilbake. Jeg har allerede en fremtid jeg. Den inneholder meg, min forlovede, og en kommende familie. Og et dritfint hus, med stor hage, og en ‘79 Pontiac Trans Am i garasjen. Hallo liksom.

Nei, dere, hør på dere selv. Og – for dere heldige der ute – deres bedre halvdel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…som min vakre kjæreste ville ha sagt.

Julen er over atter en gang, og jeg sitter igjen med gode minner, et fornøyd sinn og et par ekstra kilo. Slik burde det jo være. Jeg – og nordmenn for øvrig – har opplevd late dager, fortreffelig mat, god vin og utsøkt selskap. Dog kunne jeg ha ønsket at dressbuksen vokste med meg, ikke fra meg.

I morgen skal jeg hjemover til vestlandet, etter å ha feiret jul med min slekt på morssiden i Drøbak. Etter planen skal flyet vårt ta av kl. 12.40 fra Rygge. Merk, etter planen. Snøfallet har tatt oss! I løpet av de få dagene vi har oppholdt oss her på østlandet må det ha dalt rundt en meter med snø. Dette er hard kost for en regnvant siddis. Jeg skal krysse både fingre og tær for at værgudene sparer landet for mer snø til hjulene treffer rullebanen på Sola.

Jeg vil nemlig hjem til jenta mi! Den vakre, nydelige, utrolig snille og omsorgsfulle kjæresten min, som virkelig gjør livet mitt til noe fantastisk. Det har vært en veldig koselig jul med nær slekt, men det kan fort bli overkill. Jeg drar når det er på topp, og lar det ligge med det.

Planen er rimelig klar den. Så fort jeg kommer meg inn døra hjemme skal jeg ut igjen, med nøklene til X3′en i hånda. Uansett vær, vind og kjøreforhold skal bilen frem til huset hennes. Deretter skal vi hjem til meg og nyte kvelden, med god mat og underholdning, kanskje til og med akkompagnert av en god vin.

Nei, livet er så utrolig godt, dere. Jeg er så utrolig heldig for å befinne meg i den situasjonen jeg er i, og ingen vil noengang kunne overbevise meg om annet. Jeg har en kjæreste som er altfor snill med meg, jeg har en familie som gir meg klemmer og kjærlighet, mitt sosiale liv er topp og jeg har ingen problemer – hverken fysiske, psykiske eller økonomiske.

Jeg er priviligert. Og det vil jeg alltid huske. Heldig. Utrolig heldig. Livet ble kanskje gitt til meg ved en ren slump, men jeg skal benytte hvert øyeblikk og virkelig utnytte det til det fulle. Og det gjør jeg.

Men som sagt, akkurat nå er det eneste jeg tenker på å komme hjem til jenta mi. Og det er noe jeg virkelig gleder meg til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jonas er sliten. Jonas er utbrent. Ferdig på jobb. Det har vært en lang uke. Fabrikken tærer på ham, sakte. Sikkert. Dagens hendelser er som et grått teppe, umulig å skille et punkt fra et annet. En stor, jevn masse. Som hans liv. Jonas’ liv er grått … grått og kaldt. Jonas er grå og kald.

Det er en vinterkveld. Aldri i Jonas’ minne kan han huske en så kald vinter uten et snøfnugg. Ikke et eneste et. Jonas savner snøen, den minner ham om hans barndom. I de dagene han var fornøyd. Han er bare en skygge av hans gamle selv, den alle var glade i. Den han selv var glad i. Tiden forandrer så mangt, husker Jonas at hans far pleide å si. I de dagene var ikke Jonas opptatt av tiden. Han tok livet som det kom til ham. Hans største bekymring i livet var om han kunne få pult eller ei. Jonas ler høy ut i nattemørket. Å få pult. Bekymringen virker absurd.

Han er på vei hjem. Gående, langs byens eneste jernbanelinje. Jonas eier ikke bil. Han har ikke råd, og ikke kan han ta opp lån. Sier banken. Han bor i et lite hus i utkanten av Holmestrand, en mindre kjent by i Vestfold. Han bor nesten alene, det er et stykke til nærmeste nabo. Og et stykke til jobb. Men det passer Jonas bra. Han liker å gå. Liker å tenke. På ting. Som det å få pult.

Å bo alene passer ham bra, Jonas liker ikke andre mennesker så godt. Han liker seg selv, men det går også kun til en viss grad. Av og til vil han ikke treffe seg selv, eller andre. Han blir bare hjemme. Ligger og stirrer i taket. Stirrer på ingenting. Er ingenting. Er grå. Grå og kald.

Skoene hans lager en gjenklang i nattemørket. Gang på gang treffer gummien grusen under ham, den knaser som om den dør. Som om Jonas ødelegger den, som om den roper at han skal slutte. Nei, vær så snill, ikke mer! ser Jonas for seg grusen trygle. Han ler igjen. En rå, kald latter. Han kan ikke styre det lenger. Trangen er for stor. Han må sette seg litt, han ler så høyt at han ikke kan holde seg på bena.

Han stirrer utover Mulvika, byens lille fjord. Som ung svømte han her hver sommer. Med vennene sine, av og til også alene. Han hadde egentlig ikke lov, men Jonas likte å gjøre ting han ikke kunne. Han følte seg bra da. Han sluttet å svømme alene etter at han en gang nestet druknet. Men Jonas husker ikke så mye av den historien selv. Han våknet i farens armer til ”Takk og pris,” og ”Gudskjelov!”. Etterpå fikk han pryl. Han skulle faen meg lære å ikke svømme alene igjen, hadde faren brølt til ham mellom slagene fra bjerkeriset.

Noe kaldt treffer pannen hans. Han hever hodet, små stikk av kulde daler fra himmelen. Jonas gaper for seg selv. Det snør! For første gang i vinter. Det snør! Fnuggene dekker fort himmelen over Jonas, som prikkene han får på TV-en når det er dårlig vær. Han har aldri funnet ut hvordan han får dem vekk. Jonas er ikke så flink med elektriske ting. Han hentet en støvfille, men prikkene satt fast på skjermen. Etterpå ga han opp og så gjennom dem. Så på TV.

Jonas reiser seg ikke. Han liker snøen. Den gjør ham glad, han husker barndommen. Det gode med barndommen sin. Han prøver å ikke huske det vonde, men av og til blir det for mye. Han må huske dem, nesten. Men ikke nå. Kun gode ting kommer tilbake til Jonas. Som da han fikk være med faren på sin første fotballkamp. Det var stilig, husker Jonas. Selv om han ikke akkurat syntes at sporten var noe bra. Faren hans hadde blitt sur på veien hjem etterpå. Men stilig var det.

Han vet ikke hvor lenge han sitter der. Tiden flyr når man har det moro, sa faren til Jonas. Faren hans sa mange kloke ting. Jonas smiler mens han husker tingene han sa, én etter én. Han blir litt trist, og ser oppover mot den langstrakte, mørke himmelen. En tåre faller fra hans venstre øye, treffer bakken og blir til is. Jonas savner faren sin av og til. Dette er av og til.

Han børster snø av jakken sin, og reiser seg. Han tar på seg ryggsekken igjen, og snur seg tilbake mot der han kom fra. Det har allerede falt noen centimeter med snø, men det er ingen spor å se. Ikke fra der han kom eller der han er på vei. Han skal lage spor. Snøen knaker under støvlene hans. Grusen knaker under der igjen. Det knaker to ganger. Han ødelegger både snøen og grusen. Jonas ler igjen.

Jonas har ikke følelser, sier de i byen. Jonas er iskald. Jonas er en morder. Han selv vet at det ikke er sant. Byen sprer rykter, de sprer løgner. Jonas har aldri hatt en bror, tenker Jonas selv. Det er en beroligende tanke. Ungene i byen er redd for ham, og de mobber ham ofte hvis de ser ham. Kun hvis de er i større gjenger. Er de i fåtall springer de med halene mellom bena. Jonas lurer på hvorfor. Selv synes han ikke han er så kald. Han vil bare være alene. Alene med seg selv. Og snøen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende